fredag 11. november 2016

Skeptisk

Det er tre typer mennesker jeg sånn generelt er skeptisk til:

1.  Menn med langt hår
Hva er greia? Du er gutt, det er samfunnsmessig akseptert at du kan ha (og kler) kort og lettstelt hår. Hvorfor i all verden vil du ha et hår som krever mer jobb, lettere ser uflidd ut, og som i mange tilfeller gjør at du ser mer feminin ut? Pistrete hestehale i kombinasjon med snaublåst isse er ikke pent, ei heller en samurai-knute på toppen.  Beklager om jeg støter noen, men jeg har til gode å se en mann som jeg faktisk synes kler langt hår.

2. Personer uten Facebook-profil
Det er helt i orden at man ikke ønsker kontakt med klassekamerater fra et tidligere liv eller ikke har behov for innsikt i bekjentes hverdag, men fb er jo så mye, mye mer enn det å dele skrytebilder fra treningssenteret eller kjøkkenbenken! Fb har blitt den viktigste og kjappeste kanalen for kommunikasjon innenfor lukkede grupper (f.eks. podens fotballlag), verdifull informasjon (f.eks. om løypeforholdene rundt hytta) og tilgang til spennende nyheter og artikler. Dessuten trenger man ofte en fb-profil for å benytte seg av andre sider og tjenester, som kommentarfelt i avisartikler. For meg er personer uten fb-profil personer som ikke ønsker å kommunisere med andre, personer som stenger resten av verden ute. Bemerkelsesverdig ofte er det de mest høylydte motstanderene av fb de samme som like høylydt klager over at de ikke har fått informasjon om det ene eller andre. Spissfindig kommunikasjon er det som skiller oss mennesker fra dyra. Hvilken art ønsker du å tilhøre?

3. Donald Trump-tilhengere
Skal man le eller grine? Nå er alt mulig her i verden. USA, verdens mektigste nasjon, har valgt en ostepopgul klovn med et spesielt kvinnesyn til president. Jeg antar intelligens og evne til å se lenger enn sin egen nese er avlegs. Jeg er redd verden beveger seg i feil retning - og har gjort det lenge. Bort fra dugnadsånd, likeverd og samhold til fremmedfrykt, misunnelse og klasseforskjeller. La moroa starte.



God helg.


Elisabeth 


Illustrasjon lånt fra politifact.com

fredag 16. september 2016

SKAM: Du vet du er gammel når....


...du ser teaseren til neste sesong og du tenker:

"Sløsing med melk. Hvem har den guttevalpen tenkt skal tørke opp det sølet"?





Men sånn ellers så gleder jeg meg til neste sesong av SKAM, og jeg har ikke tenkt å bry meg om de kidza som mener at vi voksne bør holde oss unna. LOL ass.

BFFE


Fin fredag!


Elisabeth


Skjermdump fra nrk

torsdag 1. september 2016

Melding til sandalmafiaen: "Tær mot hav"-sesongen er over

Ja, da er vi inne i september, den første høstmåneden.
Høst kan være fint, det. Det er deilig å ikle seg myk ull, fyre i peisen og holde seg innendørs med god samvittighet.

Men det aller deiligste med høsten er nok at sandalmafiaen innser at de må dra på seg sokker og sko og slutte å bombardere folk rundt seg med "Tær mot hav"-bilder i alle tilgjengelig kanaler.

Du veit hva jeg snakker om. Alle disse bildene av nakne tær mot hav, tær mot basseng, tær i sand, tær ved bringebærbusk, tær mot rosebusk, tær mot båtripe, tær i gress, tær mot solnedgang, og ikke å glemme den nydeligste av dem alle: tær mot himmel.

Hvem er det som mener at å  legge seg ned, strekke beina mot himmelen og knipse er en helt normal aktivitet? Hva er det som får folk til å anstrenge seg slik for å få med tærne sine på pene motiver som det? 

Har alle disse i sandalmafiaen så eksepsjonelt pene tær? Nei, det kan vi vel fastslå ikke er tillefellet.

Jeg frastår å lime inn bildeeksempler fra Instragram og Facebook for å bevise denne konklusjonen, men som illustrasjon til dette innlegget kan jeg bruke et av bildene jeg sendte en venninne tidligere i sommer. Hun har nemlig tå-allergi, hun vemmes av å se nakne tær og har vært så opprørt i flere måneder at hun nesten ikke har våget å logge seg på Facebook, hvor disse ekle tærne stadig strutta mot henne.  Som den gode vennen jeg er, sørger jeg for å gi næring til denne aversjonen.


Tær mot kontainer


Én positiv ting har kommet ut av dette fenomenet, sånn rent personlig for meg, jeg har innsett at mine egne tær slettes ikke er så stygge som jeg har innbilt meg. Hurra for åpenheten, hurra for bortfall av tå-kompleks og hurra for at "tær mot hav"-sesongen er over.

God høst med sokker på.


Elisabeth, som selvfølgelig også selv har vært sandalmafiamedlem 

torsdag 4. august 2016

Hytte-scones

På hytta har vi et annet tempo. Dagen ligger der åpen. Vi kan gjøre akkurat hva vi vil, spise is, bade, spille kort, lese bok, vaske håret i oppvaskkummen. Eller vi kan gjøre ingenting, en hel dag uten å gjøre noe nyttig, det er også lov på hytta.

Eller vi kan bake.

Da jeg her om dagen kom over en enkel scones-oppskrift, ville jeg teste den ut med en eneste gang. Det eneste vi ikke hadde på hytta var bakepulver, men nabohytta redda oss der.


Nybakte scones rett før duken blåste bort



Til 12-14 scones trenger du:

5 dl mel
2 ts bakepulver
1 ss sukker
1 ts salt
4 ss smeltet smør eller olje
2 dl væske (juice, yoghurt, melk, surmelk, vann)
rosiner eller bær etter ønske


  1. Bland det våte sammen med det tørre. 
  2. Bruk en skje til å legge klumper av deigen på et bakepapir. 
  3. Stek på 220 grader i cirka 15 minutter. 
  4. Dekk på med duk og fint servise og server nybakte scones til en overraska familie som slettes ikke er vant med slik traktering.




Nydelige scones og rask inntjening av husmorpoeng, hva mer kan man ønske?



Elisabeth, hyttebaker





lørdag 30. juli 2016

8 positive ting ved å komme hjem fra syden


1. Du slipper den konstante innsmøringa av klissete solkrem.

2. Du kan sminke deg uten at svetten renner sånn cirka to minutter etter at du kom ut av dusjen.

3. Du kan igjen meske deg med grovbrød, brunost og kald melk.




4. Romtemperaturen tillater at du orker føne håret i stedet for lufttørking, så sveisen finner tilbake til sin fyldige og ryddige form.

5. Daglige dusjing med myggspray med påfølgende åndenød er ikke lenger nødvendig (forutsatt at "hjem" ikke er på Finnmarksvidda, Hurdal, Fetsund eller lignende).

6. Du kan iføre deg t-skjorte i akkurat den fargen du har lyst til, uten å tenke på om svetteranden langs ryggraden vil være synlig.

7. Du lager ikke en sandhaug på baderomsgulvet av innholdet i bikinitrusa.

8. Sove i egen seng! Med dyne.







Men etter at du har gleda deg over dette et par dager, så lengter man dessverre tilbake.....


Elisabeth, nylig hjemkommet fra sydenland




fredag 8. juli 2016

Vip(p)s, så er alt i orden

Jeg må bare først som sist få understreke at dette slettes ikke er et sponsa innlegg. Det høres attraktivt ut å være sponsa av en bank, men det er jeg altså ikke.


Se for deg ti glade, høyrøsta kvins på helgetur til en europeisk storby. Kredittkortene benyttes heftig. Det er taxi som skal betales, det er tapas som skal betales, det er show som skal betales, og ikke minst er det sangria som skal betales. Opptil flere ganger.

Sist gang vi var på tur ble det et sabla styr å holde rede på hvem som hadde lagt ut for det ene og det andre.

Alle som har vært på en slik høyrøsta jentetur veit at akkurat dette kan bli litt pes. Ja, det kan i noen tilfeller legge en demper på stemninga om man hele tida skal spare på kvitteringer, notere hvem som egentlig spleisa på den flaska osv.

Og så kommer man hjem og noen har mista både kvitteringer og hukommelse til stor fortvilelse til den som har fått i oppgave å sette opp et nydelig excelskjema med alle utgifter, legger inn avanserte formler og komme fram til at Kari skylder Anne og Anne skylder Pia og Pia skylder Kari og både Kari og Anne skylder Mia og Mia  trenger penger nå, så vær så snill og betal raskt, her er kontonummeret!

Men ikke nå lenger.

Nå har vi Vipps!








Vipps må være Guds gave til alle jenter på høyrøsta tur.

Når hele turfølget har lasta ned appen og skaffa seg en brukerprofil, er det bare å opprette en gruppe i Vipps. Ettersom turen og utgiftene skrider fram, registrerer den som har lagt ut for artighetene sine utgifter fortløpende. Man velger også hvem i reisefølget som har vært med på den aktuelle artigheten og skal være med på å betale for den.

Superenkelt!

De mest ivrige app- eller regnskapsnerdene nærmest sloss om å få betale på siste tur.

Når artighetene er over og man vender tilbake til senket stemme og traus hverdag, kommer oppgjørets time. Det er da det virkelig geniale kommer. For Kari skylder Anne og Anne skylder Pia og Pia skylder Kari og både Kari og Anne skylder  fortsatt Mia, men dette har Vipps full kontroll på. Ingen akrobatiske øvelser i Excel er nødvendig.

Vipps regner ut hvem som har vært mest ivrig med de midlertidige spanderbuksene på, og finner ut at Kari skylder Pia og vips så var det i orden.




Det var faktisk så enkelt at jeg funderte på om det kunne være riktig. Men joda, man "overtar gjelda" til andre turdeltakere man selv skylder penger, om du skjønner. Resultatet blir færrest mulig transaksjoner i oppgjørets time.

GENIALT!

Finnes det klistremerker med I love Vipps på? Det burde det, jeg vil ha et!


Det eneste som mangler nå er at man også kan ha mulighet til å legge inn beløp i utenlandsk valuta. Det er tross alt ikke uvanlig at jenteturer går til Euro-land. Vi løste det ved å bli enige om en kurs, og la deretter inn omregna til norske kroner.

God tur!


Elisabeth, som heretter kommer til å kreve at alle turkamerater har Vipps


torsdag 7. juli 2016

Vg har løsninga på flykaoset


VG.no er alltid så løsningsorienterte, de har alltid tips til hva du kan gjøre med kropp, fritid, skatt og ferie og sånt.

Vi skal snart avgårde sørover med fly. Med et Norwegian-fly. Eller, akkurat det er vi veldig spente på, om det blir en vanlig hvitt og rødt fly eller et mer skranglete innleid et med mindre lasterom. Om det i det hele tatt går et fly i riktig retning.

Uansett hva framtida bringer, om Norwegian tuller til flyturen vår, VG vet råd. Det er bare å dra til nærmeste strand, låne et par barn og ta pushups. Vips, så er ferien redda.

Ah, deilig å ha en plan, assa.



Faksimile fra vg.no


Elisabeth, snart ferieklar

fredag 1. juli 2016

Årets rabarbra-avling i eplepai

Ohoi, nå fortjener jeg husmorpoeng. Ikke bare har jeg huska å høste før St.Hans de få rabarbrastilkene som uten tilsyn har vokst i hagen, men jammen har jeg ikke brukt dem også!

I skrivende stund fylles kjøkkenet av duften av pai, ikke bare en, men to paier har jeg bakt. Ute høljregner det og jeg ignorerer isbilens forsøk på å tilkalle min oppmerksomhet med sine pling-plong.


Årets rabarbra-avling til tining. Ja, den måtte en tur innom fryser'n først. Jeg hadde ikke lyst eller anledning til  bake samme dag som høsting, og siden jeg ikke aner hvor lenge rabarbra holder seg i kjøleskapet......


Jeg har brukt den samme, lettvinte paioppskriften som alltid. Opprinnelig var den med rips (lenke), men jeg har tidligere testa den ut med pærer også. 

Denne gangen har jeg brukt epler og rabarbra, samt epler og nektarin. Jeg innbiller meg at all slags frukt og bær kan brukes. 

Oppskrift:

  • Legg oppkuttet frukt eller bær i en ildfast form
  • Strø over en blanding av 2 dl sukker og 3-4 spiseskjeer potetmel
  • Smelt 300 gram smør, som blandes med 4 dl havregryn, 4 dl mel og 1,5 dl sukker og fordel massen over frukten i formen.
  • Stek på 200 grader i cirka 35 minutter.





To smuldrepaier på vei ut av ovnen. Ja, jeg stoppa opp for å nyte synet, og tok et bilde. Gammel blogg-vane.
Grillvotten er forresten egen produksjon den også.


En genial måte å rydde i fruktfatet på. Denne gangen var det epler, nektarin og selv-odla rabarbra som var tilgjengelig. Nå veit jeg ikke ennå om disse kombinasjonene var vellykka, men jeg satser på det. 

Det både ser og lukter lovende.







Den ene paien skal være med i bursdagsselskap i morgen, den andre skal jeg straks frakte under en paraply bort til venne-middag. Tudeluuuuu.

Fin fredag!


Elisabeth, pai-baker med rabarbra-avling




mandag 13. juni 2016

Dagens oppdagelse #81


Jeg har for korte armer til hekkeklipping.


Buskaset hadde ikke bare vokst i høyden, men også lagt seg ut i bredden. Tuja-parken ble seende slik ut. Kan vi kalle det kirkespir-look?



Elisabeth, hekkeklipper med korte armer


torsdag 12. mai 2016

Dagens oppdagelse #80


Romkameraten min har også trusepose!


Romekamerats fine trusepose til venstre, min selvsydde med applikasjon til høyre. En god mætsj.


Snakk om helmætsj og innertier i valg av romkamerat på kortur. Det er jo alltid en mulighet når man blir spleisa med en man ikke kjenner så godt, at man ikke helt passer sammen. En vil ha lyset på om natta og vinduet lukka, den andre er avhengig av å ha innsig av frisk luft og totalt mørke for å få sove etc.

Men når din nye romkamerat drar fra truseposa si og uttaler "selvfølgelig må man ha trusepose", da veit du at dette blir et fint opphold og kan være opptakten til et nydelig vennskap.

Skjønner du ikke hva jeg snakker om? Hæ, trusepose? Er det så viktig? 

Ja, det er det. Alle med respekt for seg selv (og undertøyet sitt) burde være i besittelse av minst én trusepose. Les mitt tidligere innlegg "Truseposer til folket" her.

Om du tilhører den lavkasten som ikke eier en trusepose, kan du sjekke ut denne DIY-en som viser hvordan du kan komme ut av uføret.

Kan du ikke sy, sier du? Ja, da må du finne noen som kan. Eventuelt få tak i en kvalitets-masseprodusert, som den romkameraten min har, truser i plastpose fra Rema er fy fy.



Elisabeth, truseposeambassadør



søndag 1. mai 2016

Vrang, dum eller for gammel?

Jeg skjønner ikke denne reklamen.

Nyhet. Popstjerner til leppene.






Er jeg vrang og reagerer på merkelig språkbruk?
Er jeg helt dum?
Eller er jeg bare for gammel til å fatte et ungdommelig budskap?

Popstjerner til leppene?? Ja, det er vel en eller annen popstjerne jeg kunne tenkt meg å smøre utover leppene mine, men han er ikke allergitesta og helt sikkert ikke uparfymert. 

Vrang, dum eller for gammel? Jeg vet i alle fall en ting jeg er: Irritert.

Tullereklame.


Elisabeth, opptatt av de virkelig viktige tingene



fredag 26. februar 2016

Lokalavis, mammutsalg og regnskogen

For et par uker sida sa vi opp abonnementet på lokalavisa vår. Ikke fordi den ikke var verdt å lese, men rett og slett fordi vi aldri fikk tid til å lese den. Eller, det er vel mer riktig å si at vi aldri prioriterte å lese den. Det ble med forsida og et par artikler og så gikk den i papirkurven. Enkelte dager glemte vi helt å ta den inn fra postkassa også.

Det satt langt inne å si opp abonnementet. Jeg liker lokalaviser, det fant jeg ut da jeg flytta ut hit til provinsen, ut av hovedstaden hvor Aftenposten liksom er lokalavis. En skikkelig lokalavis har "dagens bursdagsbarn", nyheter som ikke er nyheter og sportssaker hvor du kan lese hele artikkelen uten at det står hvilken idrettsgren det dreier seg om, sånt skal man jo vite når man er lokalavisleser.

Men altså, nå er lokalavisa sagt opp. Det er vårt bidrag i å redde regnskogen.

Allerede første morgen uten avis, meldte behovet for å ha noe å lese seg. Det var jo pussig, jeg som aldri hadde hatt tid til å spise frokost og lese avis, men som ofte fløy avgårde til bussen med en skalk i hånda.

Heldigvis hadde jeg vært på mammutsalg. Og hva hadde jeg kjøpt? Jo, en bok om lokalavisnyheter! 


Golden har ikke en kjempebusesprut assa, det er taklampa som gir gjenskinn. :-) 


Golden og Antonsen har samla artige saker fra lokalaviser rundt om i landet. Hver sak introduseres med deres eget snertne forord.





Jeg humrer og ler så grovbrød og melk spruter.

Hva sier du for eksempel til han fra Fredrikstad som skrev en hel sak om at han møtte noen fra nabobyen Sarpsborg på Tenerife?





Og se så trist kjøpmannen i Salangen er, det er nemlig tomt for popcorn. Her har vi en hel nyhetssak hvor det er tilstrekkelig å lese overskriften, resten av artikkelen gir i grunnen ingen tilleggsopplysninger.


Herlig! Dette var verdt de 99 kronene jeg betalte. Denne "lokalavisa" kan jeg lese omatt og omatt. Men jeg har litt dårlig samvittighet overfor egen lokalavis, jeg skal innrømme det. Den inneholder jo også sånne nyheter som ikke er nyheter... Jeg får fokusere på at jeg redder regnskogen. Ja, sånn er det.


Fin fredag!


Elisabeth, lokalavisbokleser og miljøforkjemper




Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...